Hun ble sjøsatt i Hardanger i 1848 og fikk navnet Haabet. Ti år seinere kom hun til Ryfylke. På den tid var det slike fartøyer som besørget varetransporten på fjordene og langs kysten. Jaktene ble også brukt som føringsbåter og losjifartøyer under sildefisket. Mange av dem seilte også med saltsild på Østersjøen.

Etter nesten 50 års tjeneste ble hun satt på land i 1896. Skroget var utslitt og måtte ombygges. Riggen måtte skiftes. Da tilhørte hun Torger Bjørnsen Marvik. Etter ombyggingen ga  han fartøyet samme navn som kona si, Anna. Like etter ble hun solgt til Sand. Siden dengang har hun alltid båret navnet Anna af Sand.

Anna tilhørte familien Eide på Sand i over 70 år. Hun fikk motor og styrehus. Riggen ble forminsket, men seilene var fortsatt i bruk. Helt til i 1960-årene gikk hun i fraktfart på Ryfylkefjordene.

I 1968 ble Anna solgt til to engelskmenn som ville seile henne over Nordsjøen. De var imidlertid lite sjøkyndige og havarerte ved Kvitsøy. Anna ble slept inn til Stavanger og de nye eierne forlot henne. Da var det noen som forsto at et kulturminne kunne gå tapt for alltid. Skipsreder Torolf Smedvig var en av dem. Han kjøpte Anna og restaurerte henne tilbake til sitt opprinnelige utseende. I 1973 ble Anna gitt som gave til Stavanger Sjøfartsmuseum.

Siden da har hun representert museet, byen og landet både i nære og fjerne farvann. Det frivillige mannskapet har ført henne trygt i havn i 14 europeiske land. Spesielt to av utenriksseilasene har gjort Anna kjent langt utenfor landets grenser. Sommeren 1990 seilte hun en symbolsk last av saltsild til Polen, Baltikum og St. Petersburg, slik lignende fartøyer gjorde 150 år tidligere. I flere av havnene hun besøkte var Anna det første vestlige fartøyet på 50 år. Sommeren 1995 seilte hun til Nord-Spania med klippfisk for å markere gamle handelskontakter av stor betydning for landet vårt. I San Sebastian fikk hun salt og vin som returlast.