"I sitt dikt "Egenæs" fra 1893 skrev Jens Zetlitz om løkke nr. 8:
"Dig Bosses-myr, jeg kjær for Alting haver, Og lystes ved at skue Dig igjen, Og dobbelt, da i Vennevold Dig signer".
Linjene forklares ved at Zetlitz i sine guttedager hadde opplevet at hans stefar, apoteker Andreas Bosse, i 1771 hadde festet, innhegnet og delvis oppdyrket løkken. Etter Bosses død i 1776 ble løkken festet av kjøpmann Gabriel Kirsebom Kielland hvis enke Birgitte Nyrop Petersen von Fyren i 1804 skjøtet eiendommen over til kjøpmann Peder Pedersen. Ved auksjonen i 1809 over hans bo ble løkken "med paastaaende Lade- og Fæhusbygning" solgt til kjøpmann og reder Helmich Gabrielsen. Løkken forble i slekten Gabrielsens eie frem til 1880. Den gamle løen ble revet 1852 da familien oppførte våningshus og nytt uthus mot Eiganesveien, det nåværende Eiganesveien 38.
Kjøpmann og reder Lars Berentsen (1838-1896) fikk skjøte på eiendommen 27. oktober 1880. Han var sønn av Erik Berentsen (1805-1878) som hadde bygget opp et stort firma i Stavanger, en manufaktur- og isenkram-forretning i forbindelse med skipsrederi og sildehandel. Virksomheten var etterhvert blitt konsentrert om sei og sild, og han gjorde skipshandelen til byens største i bransjen.
Ved farens død tok Lars Berentsen over firmaet sammen med sin mor og svogeren Charles Racine. Fra 1892 var han eneinnehaver av firmaet "E. Berentsen". Han fortsatte i farens fotspor og ble en av byens mest fremtredende menn. Med sine rike evner og store arbeidskraft ble han betrodd de høyeste tillitsverv i byen. Han var ord-fører 1884 og 1886 og stortingsrepresentant 1886-88 sammen med rektor Johannes Steen. Han var en av stifterne av Stavanger Privatbank, Stavanger Preserving Co., Arbeidsskolen for gutter m.m. Han var direktør i Stavanger Søassuranceforening, ordfører i Det Stavangerske Dampskibsselskaps første representantskap, bestyrer av Norges Banks stavangeravdeling og i mange år medlem av børskomiteen. Fra 1888 var han britisk visekonsul og ble 1890 ridder av St. Olav.
Gjennom sin medvirkning ved oppførelsen av Sjømannshjemmet i Øvre Strandgate 92 1876 og børsbygningen i Kirkegaten 1878 var Berentsen kommet i kontakt med arkitekt Henrik Nissen i Kristianaia. Det var derfor nærliggende å vende seg til ham når han nå aktet å bygge en representativ villa på løkke nr. 8.
Huset ble oppført i løpet av 1881 og tatt i bruk året etter. Teak til vinduene og mahogny til dørene ble innført med firmaets egne skip fra Siam. Alle ruter var slepet, tykt speilglass, og regner man kjelleren med er villaen større både i kubikk og flate enn Ledaal. Ifølge opplysninger fra den siste eier ble treskjærerarbeidet utført av en fetter til kunstnerbrødrene Bergslien og plafondmaleriene av dekorasjonsmaleren Louis Anton Jacobsen (1865-1945) i samarbeide med hans brødre Karl og August. Han var meget brukt som dekoratør i stavangerhus i 1880-årene, og ble senere en meget kjent fotograf i Bergen.
Både når det gjelder materialer og håndverk står Breidablikk som en av de beste villaer i landet fra denne tid. Den er oppført i sveitserstil med gotiske og romanske stilinnslag og er i alle deler en typisk og fremragende representant for historismen ca. 1880. Det aller meste av inventaret ble anskaffet nytt ved innflyttingen, og takket være den pietetsfølelse hvormed Lars Berentsens arvinger har tatt vare på inventaret fra farens hjem, er interiørene noen av de best bevarte i landet fra denne tid.
Hagen omkring hovedbygningen ble anlagt av gartner P. H. Poulsson etter en plan som i store trekk er bevart. Karakteristisk for hans mange hageplaner i byen er de slyngete stiene, at han unngikk skarpe vinkler og at han brukte eksotiske trær.
Løkken som strakte seg fra Eiganesveien til Torbjørn Hornkloves gate ble av Lars Berentsen drevet som regulært gårdsbruk. I Hannasdal oppførte han et uthus for lagring av høy, brensel og endel jordbruksredskaper, og besetningen i driftsbygningen besto av 9 kjør, 1 okse, 1 kvige, 4 hester, 2 griser, 40 høns og 20 duer.
Med sin første hustru Hendrikke Housken (1840-1890) fikk Lars Berentsen åtte barn hvorav fire vokste opp. 1892 giftet han seg med Elisa Haaland (1866-1962) og fikk med henne sønnen Lars (1893-1940). Da konsul Berentsen døde 1896 flyttet hun med sin sønn inn i Eiganesveien 38 mens de tre gjenlevende barn av første ekteskap, Erik (1868-1943), Olga (1877-1965) og Karoline (1878-1954), ble boende i Breidablikk. Den eldste datteren Bertha, som 1886 ble gift med William B. Dietrichson, døde allerede 1893.
Erik Berentsen overtok firmaet etter sin far. Han avviklet etterhvert skipsrederiet og konsentrerte virksomheten om skipshandelen. Han deltok ikke som sin far direkte i det offentlige liv, men ofret seg så meget mer for foreninger og institusjoner i byen. I 23 år var han formann i Stavanger Turistforening og ble foreningens æresmedlem. Hans interesse for byens kulturliv kom bl. a. til uttrykk ved hans testamentariske gave på kr.250 000,- til et legat hvis formål er populariseringen av Stavanger Museums samlinger.
Ingen av de tre søsken på Breidablikk giftet seg. De ønsket hjemmet bevart slik det var i deres barndom, men selvsagt foregikk der i årenes løp en viss utskiftning og supplering av inventaret. Skiftene forteller dog at de endringer som er skjedd i huset siden Lars Berentsens tid er meget beskjedne. I samråd med husets arkitekt er kort etter 1896 tre vinduer i 2. etasje endret, adkomsten til kjelleren lagt inn i huset, bad og W.C. installert og altan oppført mot syd. Gårdsbruket ble nedlagt og løkken utstykket til tomter og veier. 1903 skjenket søsknene 7183 m2 av løkken til kommunen til åpen plass, nemlig lekeplassen ved Madlaveien. Eiganesveien 38 fikk i 1906 ark og verandautbygg mot hagesiden etter tegning av arkitekt Karl Kielland, og høsten 1939 ble bygget et tilfluktsrom under hagen med adkomst fra kjelleren etter tilrådning fra konsul Sigval Bergesen.
Ved Olga Berentsens testamente av 20. september 1954 kom den samme kulturvilje og kjærlighet til fødebyen til uttrykk som gjennom brorens donasjoner. Det legat som ifølge testamentet overtok eiendommen skal "søke å bevare de parkmessige anlegg på Breidablikk og slektens gamle hjem der - med utstyr og inventar som har fulgt det i mine søskens og mine foreldres generasjon til minne om en svunnen kulturepoke i byen". Stavanger Museum var tilsatt som den faglige ansvarlige institusjon. For museet er det av spesiell verdi at miljøet på Breidablikk på en fremragende måte supplerer den stilhistoriske innredning på Ledaal på den andre siden av Eiganesveien.
De to bygninger står som minnesmerker og symboler på to store oppgangstider i Stavanger. Den første under Napoleonskrigene, den andre under seilskipstidens kulminasjon . Firmaet overlevde den store krisen i 1880-årene og kontinuiteten ble bevart. Revurderingen av historismen og den etnologiske orientering i nyere kulturforskning har åpnet for forståelse av det fine og stillferdige vernearbeid som i 80 år er ytet dette fornemme stavangerske hjem.
Stiftelsen Breidablikk ble opprettet 1972 og første etasje ble åpnet for publikum 1975, annen etasje 1977 og kjelleren 1979. I 1989 ga Stiftelsen hele eiendommen til Stavanger Museum."