Bakgrunnen for at spørsmålet ble aktualisert, var de mange tekniske forbedringene som fant sted rundt århundreskiftet. Tredebord, stanser, presser, hodekuttemaskiner og falsemaskiner mangedoblet produksjonskapasiteten og forvandlet produksjonsmåten fra håndverk til industriell drift. Dermed meldte spørsmålet seg om hva man skulle gjøre med det gamle utstyret.

"….hovedsagen er, at spørsmaalet blir tat op, før det blir for sent og de antikverede redskaber helt er havnet i skrabhaugen." (Stavanger Aftenblad 20.oktober 1906)

Flere uttalte seg positivt om forslaget, men ingen evnet å omsette ideen til praksis. Glemselens slør la seg over ideen mens antallet fabrikker økte og økte og hermetikkeksporten steg til himmels.

Selv om ideen om et museum dukket opp igjen flere ganger i de påfølgende tiår, var det først da nedgangstidene for industrien hadde satt inn, at det kom tyngde bak arbeidet. Mesteparten av produksjonsutstyr, protokoller og etiketter var da kjørt på bossplassene.

I februar 1975 sto en liten notis i Stavanger Aftenblad som oppmerksomme lesere muligens registrerte. Notisen fortalte at byantikvaren hadde foreslått for formannskapet at det skulle nedsettes et utvalg for å undersøke mulighetene for å etablere et "hermetikkfabrikkmuseum".

Formannskapet sa ja til forslaget fra byantikvaren og en plankomite ble nedsatt. Agent Richard Johnsen ble formann i komiteen og var drivkraften bak realiseringen av Norsk Hermetikkmuseum.

Den offisielle åpningen av det nye museet ble foretatt den 28.juni 1982. Takket være bevaringsbevissthet og giverglede innenfor hermetikkbransjen var det da mulig å vise fram et museum hvor det viktigste produksjonsutstyret fra perioden 1880-1925 var utstilt.