Hvorfor ringmerker vi?
Den opprinnelige hensikten med ringmerkingen var å få et overblikk over de ulike artenes trekkveier og overvintringsområder. De europeiske hekkefuglene overvintrer i hovedsak i Europa, Asia og Afrika. Noen få går så langt sør som til Antarktis.

Selv om fuglenes trekkveier innen Europa er forholdsvis godt kjent, mangler det fortsatt en god del kunnskap om de som trekker langt. Mange av disse viser sterk bestandsnedgang, og vi vet at bl.a. i Asia og Afrika ødelegges fuglenes naturlige leveområder i et slikt tempo at det kan få alvorlige konsekvenser for bestandene. Det er derfor viktig å få mest mulig kunnskaper om hvor de ulike lokale og nasjonale bestandene befinner seg til enhver tid.

Oppdatert informasjon om bestandene
Ved standardiserte ringmerkingsmetoder kan vi over år registrere endringer i bestandene, dvs om de øker, minker, eller er stabile. Vi vet at intensivert jordbruk, ødeleggelse av våtmarksområder, jakt etc har hatt negative konsekvenser for bestandsutviklingen hos mange av fuglene våre.

Ringmerkingen kan også gi oss svar på hvor gamle fuglene kan bli, om dødsårsaker, om endringer i trekkvaner eller overvintringssteder, m.m. Dette er viktige faktorer når forvaltningsplaner for ulike arter eller områder skal utarbeides.

Historikk
I dag organiseres all ringmerkingsvirksomhet i Norge av Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum. Andre europeiske land har sine sentraler, og årlig merkes det nå over 4 millioner fugler. Over 100.000 av disse blir årlig rapportert tilbake til sentralene.

Den moderne ringmerkingen, slik vi kjenner den i dag, ble oppfunnet av den danske adjunkten Hans Christian Mortensen. Den 5.juni 1899 satte Mortensen de første aluminiumsringene på unger av stær.

Mortensens metode ble snart brukt i andre land, og i Sverige ble metoden tatt i bruk i 1911, i Finland i 1912, og i Norge i 1914.

I Norge var det H.Tho.L.Schaanning som startet ringmerkingsvirksomheten. Dette var i 1914 da Schaanning merket 31 fugler på Gauklisæter i Valdres. Taksvale var den første fuglen som ble merket i Norge. Samme året begynte Norsk Jeger- og  Fiskerforening med merkinger av ryper under ledelse av Alf Wollebæk.

Schaanning ble konservator ved Stavanger  Museum i 1918. Her fortsatte han med ringmerkingsvirksomheten, og utvidet den. Denne virksomheten er nå en fast del av museets arbeidsområde.

Noen år senere ble Statens Viltundersøkelser etablert, og innen ringmerkingsvirksomheten konsentrerte denne institusjonen seg innledningsvis primært om ryper. Senere ble virksomheten utvidet til å omfatte alle arter. Statens Viltundersøkelser avviklet sin ringmerkingsvirksomhet tidlig på 1970-tallet.

Restbeholdningen av ringer fra Statens Viltundersøkelser ble overtatt av merkere knyttet til Universitetet i Oslo. De fikk etterhvert også laget egne ringer med Zoologisk Museum i Oslo som adresse. Denne sentralen kunne i lengden ikke drives på frivillig basis, og ble avviklet ved årsskiftet 1986/87.

I kortere perioder har både Tromsø Museum og  Zoologisk Laboratorium ved Universitetet i Oslo merket fugler med egne ringer. I tillegg kommer noen få privatpersoner som har merket et mindre antall fugler med egne ringer.